Nye legemidler kan komme fra grunnforskning, være basert på en innovativ idé, eller være resultat av forskning i industrielle miljøer. Utviklingsprogrammet strekker seg over flere år og må skje i samsvar med internasjonalt og nasjonalt regelverk.
Et viktig prinsipp ved gjennomføring av kliniske utprøvinger er etisk forsvarlighet og beskyttelse av forsøkspersonene. Dette har sin opprinnelse i Helsinkideklarasjonen, og er stadfestet i retningslinjene for god klinisk forskningspraksis, ICH-GCP.
Klinisk utprøving av legemidler utføres for å skaffe til veie informasjon som til syvende og sist kan forbedre tilgangen til trygge og effektive legemidler til pasienter, samtidig som forsøkspersonene i studien er beskyttet.
Prekliniske studier
Før legemidlet prøves ut i mennesker, skal det gjøres mange forskjellige prekliniske studier. Dette er både in vitro-studier (studier utenfor en levende organisme – prøveglass) og in vivo-studier (dyrestudier). I dyrestudiene brukes det forskjellige dyrearter, og her undersøkes både preliminær effekt, toksisitet og farmakokinetikk. Det utarbeides gjerne en klinisk utprøvningsplan for videre uttesting i mennesker når prekliniske studier viser at et nytt legemiddel ser ut til å kunne være effektivt og sikkert og det er bekreftet at det foreligger et medisinsk behov. Denne planen utarbeides sentralt i firmaet, eller i en forskningsgruppe I de senere år er det blitt mer og mer vanlig å innhente vitenskapelige råd ("scientific advice") fra legemiddelmyndigheter.
Kliniske studier
Positive resultater (positivt risiko/nytte-forhold) fra et adekvat oppbygd klinisk studieprogram (klinisk fase I, II og III-studier) av høy vitenskapelig kvalitet er helt avgjørende for at et nytt legemiddel skal kunne få markedsføringstillatelse og bli gjort tilgjengelig for pasienter. I noen tilfeller vil det også være nødvendig å gjøre ytterligere kliniske studier (klinisk fase IV) etter at legemidlet er kommet på markedet. De forskjellige fasene kan forstås på denne måten:
Fase 1: Humanfarmakologiske studier
Dette er første dose til mennesker, enten friske frivillige, eller til pasienter som har den aktuelle sykdommen. Behandlingen gis i et kort tidsrom og dose-toleranse, farmakokinetikk og farmakodynamikk undersøkes.
Fase 2: Terapeutisk eksplorative studier
Her undersøkes terapeutisk effekt hos et mindre antall pasienter. Det er korte dosefinnende studier med veldefinerte pasientgrupper. Det er ofte surrogatendepunkter i studien.
Fase 3: Terapeutisk bekreftende studier
Dette er større kontrollerte studier på effekt og sikkerhet i den aktuelle pasientgruppen. Studiene kan ha harde endepunkter og undersøker ofte dose-respons og, så langt det er mulig, bivirkningsmønster og frekvens. Det sammenlignes ofte med etablert behandling. Når fase 3 er avsluttet, har man som regel tilstrekkelig dokumentasjon til å kunne søke om markedsføringstillatelse (godkjenning) for legemidlet. Fase 3-studier kan også være studier på allerede godkjente legemidler, men på en ny indikasjon.
Fase 4: Terapeutisk bruk
Slike studier kalles ofte "real life studier". Studiene gjelder legemidler som har markedsføringstillatelse, innenfor rammen av godkjent produktinformasjon (SmPC). Hensikten med disse studien kan være å samle ytterligere informasjon om effekt, mortalitet, morbiditet, eller nye endepunkter. Hensikten kan også være å studere helseøkonomiske aspekter.
Hvis du vil lese mer om generelle prinsipper for utvikling av legemidler kan du lese ICH guideline E8 (R1) on general considerations for clinical studies
