​Begge leverandører har varslet at det også i 2020 vil være en utfordrende leveringssituasjon med redusert tilgang på preparatene. Vi kjenner foreløpig ikke omfanget av dette, men følger situasjonen tett og vil komme med mer informasjon om leveringssituasjonen endrer seg.

Bakgrunn

BCG-instillasjoner i urinblæren inngår i standardbehandlingen av visse grupper pasienter med ikke-muskelinvasiv blærekreft (NMIBC). Hensikten med intravesikal behandling er å redusere risiko for tilbakefall (recurrence) av NMIBC og å hindre progresjon til muskelinvasiv sykdom. Cellegift benyttes også til instillasjon i blæren, men for høyrisikogruppene av NMIBC har dette noe dårligere effekt enn BCG. Instillasjonsbehandling utføres ved landets urologiske poliklinikker.

I de siste to-tre årene har enkelte produsenter av BCG hatt leveringsproblemer. Dette har økt etterspørselen fra de øvrige produsentene, som også har fått leveringsproblemer, og det er nå generell mangel på BCG. Tidligere har mangel på BCG-instillasjoner ført til økt etterspørsel av cellegift, og en av disse, Mitomycin, ble det da også mangel på.

Opplysninger tilsier at problemet vil vedvare i 2020, og ved manglende leveranser bør tilgjengelig vaksine benyttes etter prioritering.

Praktiske råd til leger

I årene rundt 2014/-15 var det problemer med levering av BCG fra flere produsenter. Det ble den gang gitt råd fra norsk blærekreftgruppe (NUCG).

Hovedbudskapet var at BCG-vaksinen må prioriteres til undergrupper av blærekreft og deler av behandlingsforløpet der nytten av BCG er størst, sammenlignet med cellegiftinstillasjoner. Rådene var som følger:

  • Pasienter med høygradig malign T1-cancer (T1HG), bekreftet ved re-TURB, og pasienter med behandlingstrengende carcinoma in situ (CIS) bør ha høyeste prioritet. T1HG-cancer har særlig risiko for progresjon, som reduseres av BCG, men ikke av cellegift-instillasjon. Gevinsten av BCG i forhold til cellegift er større ved CIS enn ved eksofytisk voksende svulster.
  • Induksjonskurer bør prioriteres foran vedlikeholdskurer. Det er også god dokumentasjon for at vedlikeholdsbehandling kan avsluttes etter 1 år, uavhengig av leveranseproblemer for BCG.
  • Det er forsvarlig å redusere BCG-dosen til 1/3 uten å påvirke progresjonsrisiko, men tilbakefall (recurrens) kan øke noe.
  • Antall instillasjoner ved hvert intervall kan også reduseres i tråd med den eksperimentelle armen av den europeiske NIMBUS studien, hvor det gis full dose BCG i uke 1, 2 og 6 av induksjonskuren og uke 1 og 3 under vedlikeholdskurene. Studien er grundig vurdert som trygg av flere etiske komiteer i Europa.
  • Pasienter med TaHG med hyppige recurrence, kan behandles med instillasjoner av cellegift der Mitomycin 40 mg er mest anvendt. Alternativene til Mitomycin er epirubicin (50 mg) eller gemcitabin (2000 mg). Hos eldre pasienter (> ca 80 år), aktuelle for BCG, kan cellegift­instillasjon vurderes, men langsiktig gevinst mot progresjon er da ikke dokumentert.
  • Alternativet til BCG for T1HG- og CIS-pasienter er i prinsippet radikal cystektomi (RC). Aktuelle leveringssituasjon vil bety at flere av disse pasientene må vurderes for RC og kanskje særlig yngre pasienter, selv om bare et mindretall av T1HG-svulstene bekreftet ved re-TURB, vil progrediere. Tumorstørrelse, dyp eller overfladisk infiltrasjon i submucosa og forekomst av CIS bør da vektlegges. RC er et omfattende inngrep, som må vurderes i samråd med pasienten, men pasienter som ikke får optimal BCG-behandling må følges særlig nøye.
  • Det oppfordres til plenumsdiskusjoner/konsensusmøter i de urologiske avdelinger om aktuelle pasienter, slik at prioriteringer blir grundig diskutert.»
​Fant du det du lette etter?