​​Reseptstatus er koblet opp mot bruksområdet (når vi ser bort fra substanser som er reseptbelagt uansett pga misbrukspotensiale eller annen sikkerhetsrisiko knyttet til substansen).

Reseptfritak for enkelte humanlegemidler er basert på det godkjente bruksområdet til menneske. Det samme gjelder humanlegemidler som i utgangspunktet er reseptbelagt, men der for eksempel minste pakning er reseptfri. Noen ganger er den indikasjonen som gjelder for den reseptfrie pakningen bare deler av den totale indikasjon for legemidlet, nemlig de som egner seg for egendiagnostikk og -behandling. I slike tilfeller er det gjort en spesifikk vurdering av at dette er det bruksområdet som ikke trenger medvirkning av lege. For alle andre bruksområder er legemidlet da reseptbelagt.

Legemidler har ikke nødvendigvis samme sikkerhets- og effektprofil på dyr og mennesker

Man kan ikke uten videre gå ut fra at legemiddelsubstanser har samme sikkerhets- og effektprofil på dyr og mennesker. Selv om substansen i seg selv vil kunne brukes til (noen) dyrearter kan man heller ikke uten videre overføre doseringer i mg/kg fra mennesker til dyr eller mellom ulike dyrearter. Det kan derfor konkluderes med at legemidler som bare er godkjent til mennesker trenger veterinærs medvirkning for å brukes sikkert og effektivt til dyr.

Legemiddelforskriften § 7-2 gir kriterier som skal vektlegges ved vurdering av reseptstatus. Et kriterium er om legemidlet ”trenger leges, tannleges, veterinærs eller fiskehelsebiologs medvirkning for å brukes, eller for å kontrollere virkning og/eller bivirkning”. Som nevnt over vil dette være situasjonen ved bruk til dyr av legemidler som er godkjent bare til mennesker.

Humanlegemidler er ikke vurdert for bruk til dyr

Et annet kriterium er om legemidlet ”er et nytt legemiddel til dyr som inneholder virkestoffer som har vært godkjent til bruk på dyr i mindre enn fem år.” Nye legemidler som er vurdert mhp sikkerhet og effekt til bruk på dyr skal altså likevel som en hovedregel være reseptbelagt til man har fått sikkerhetsdata fra reell bruk i minst fem år. Det vil derfor være logisk å utlede at legemidler som overhodet ikke er vurdert for bruk til dyr, men bare til menneske, ikke kan være reseptfrie til dyr, uansett reseptstatus for mennesker.

Det sier seg selv at apoteket ikke kan krysseksaminere kunder som bare ber om et reseptfritt humanlegemiddel uten å spesifisere hva det skal brukes til. Men hvis kunden selv sier at legemidlet skal brukes til dyr, skal apoteket henvise kunden til veterinær. Hvis kunden da sier at ”da vil jeg ha en pakke til eget bruk”, kan ikke apoteket gjøre noe. Men apoteket bør i hvert fall ikke selv anbefale humanlegemidler til dyr.
 

Veterinær er faglig ansvarlig for behandling

Ved kontakt med veterinærer bør apoteket oppfordre veterinærene til å skrive resept med konkret doseringsanvisning når de vil bruke humanlegemidler til et dyr, selv om legemidlet er reseptfritt til menneske. Veterinæren er faglig ansvarlig for behandlingen med legemidler som de forskriver/anbefaler, og ved kun å gi muntlig informasjon risikerer man at dyreeieren ikke husker/forstår doseringsregimet for legemidlet.

Et annet forhold man kan peke på er at i henhold til forskrift om bruk av legemidler til dyr (forvaltes av Mattilsynet) skal veterinærer som førstevalg forskrive ”legemidler som er godkjent for den aktuelle dyrearten og den aktuelle indikasjonen” (§ 4). I alle tilfeller der det finnes legemidler godkjent til aktuell dyreart/indikasjon er det altså uansett ikke korrekt av veterinær å anbefale legemidler som kun er godkjent til mennesker.​​​​​​​​

Publisert: 09.08.2016