Generelle prinsipper for valg av antibiotika

Indikasjon

  • Ved infeksjonstilstander skal det vurderes grundig om det er et reelt behov for antibakteriell behandling.
  • Hvis det finnes andre fullgode behandlingsmetoder hvor antibakterielle midler ikke benyttes, bør disse velges.
  • Langvarig eller gjentagende behandling av kroniske eller stadig residiverende infeksjoner er ikke forenlig med god veterinærskikk. Det samme gjelder behandlinger med lav dose (under terapeutisk dose) og såkalt pulsdosering.
  • Bruk av antibakterielle midler «for sikkerhets skyld» eller for å oppveie for dårlig hygiene og manglende miljøtiltak ved inngrep er uakseptabelt.
  • Forebyggende bruk av aminoglykosider (for eksempel gentamicin) eller andre antibakterielle midler ved terapeutisk leddbehandling har ingen påviselig effekt og er derfor ikke indisert.

Diagnose

  • Bruk av antibakterielle midler skal være basert på grundig diagnostikk som indikerer en behandlingskrevende bakterieinfeksjon. Diagnostikk skal være foretatt av veterinær.
  • Dersom det er mulig og klinisk relevant, bør bakteriologisk undersøkelse og resistensbestemmelse legges til grunn for valg av preparat, og eventuelt dosering og behandlingsvarighet.

Valg av antibiotika

  • Et smalspektret antibakterielt middel som i liten grad påvirker dyrets normalflora bør være førstevalg.
  • 3. og 4. generasjons cefalosporiner, kinoloner og makrolider skal være sistevalg. De er kun indisert ved akutte livstruende tilstander hvor det antas at annen antibakteriell behandling ikke vil ha ønsket virkning og i de tilfellene hvor dyrkning og resistensbestemmelse viser at andre alternativer ikke kan forventes å ha effekt. All bruk av disse substansene må kunne begrunnes på en faglig forsvarlig måte og begrunnelsen bør fremgå av veterinærens journal.
  • Glykopeptider, karbapenemer, oxazolidoner med flere er kritisk viktige i behandlingen av resistente patogener i humanmedisinen. Disse er kun godkjent til bruk på mennesker og skal ikke forskrives til behandling av dyr. For mer informasjon se SLVs hjemmeside: Antibiotika forbeholdt menneske
  • Langtidsvirkende antibakterielle preparater skal brukes svært restriktivt fordi det mangler tilstrekkelig dokumentasjon med hensyn til utvikling og spredning av resistens ved bruk av slike preparater.

Farmakologiske betraktninger

Ved valg av antibakterielt legemiddel er det flere forhold som må vurderes.

Klinisk effekt

Følsomhet

      • Agens må være følsomt for det valgte middelet.

Tilstrekkelig konsentrasjon på infeksjonsstedet

      • Tilstrekkelig vevskonsentrasjon betinger at legemiddelet absorberes og distribueres fra blod og ut i vevet.
      • I de fleste vev vil legemiddelkonsentrasjonen være lavere enn i plasma, mens enkelte midler vil oppnå høyere konsentrasjoner i noen vev enn i plasma.
      • Lege­midler er vanligvis enten svake syrer eller baser der ioniseringsgraden, og dermed fettløseligheten, påvirkes av pH i vevet. Det er den ikke-ioniserte og fettløselige fraksjonen som krysser biologiske membraner fra blodbanene, ut i vevet og inn i cellene. Forskjeller i pH i ulike vev har derfor betydning for distribusjon og akkumulering av legemidler.

Baktericid/bakteriostatisk effekt

      • Baktericide antibiotika, som for eksempel penicilliner, dreper bakterier. De bør som hovedregel velges der immunstatusen er nedsatt eller uavklart og allmennpåkjenningen stor.
      • Bak­teriostatiske antibiotika, som for eksempel tetrasykliner, hemmer veksten av bakterier. Slike midler kan være bakteriostatiske ved vanlige terapeutiske konsentrasjoner, men baktericide ved høyere konsentrasjoner.

Tidsavhengig/konsentrasjonsavhengig effekt

      • Effekten av noen antibakterielle midler, for eksempel penicilliner, er tidsavhengig. Dette innebærer at konsentrasjonen av legemiddelet bør ligge over MIC-verdien (Minimum Inhibitory Concentration) for det aktuelle agens i store deler av doseringsintervallet. Å øke konsentrasjonen høyt over MIC for den aktuelle bakterien vil imidlertid ikke føre til at en større andel av bakteriene drepes. Dette gjelder baktericide midler.
      • Andre antibakterielle midler, for eksempel kinoloner og aminoglykosider, har derimot en konsentrasjonsavhengig effekt. Dette betyr at andelen av bakterier som drepes øker med økende konsentrasjon av legemiddelet, men det er ikke viktig at konsentrasjonen er høy over tid.

Postantibiotisk effekt (PAE)

      • Bakterieveksten er hemmet i en periode etter at legemiddelkonsentrasjonen har falt under MIC.
      • Penicilliner og trimetoprim/sulfonamider har en kort PAE.
      • Tetrasykliner og kinoloner har en lang PAE.

Dosering

      • Generelt bør en følge doseringsregimene i de godkjente preparatomtalene. Godkjent dosering for gamle produkter blir imidlertid i liten grad oppdatert i henhold til nye data/ny viten. Doseringene som anbefales i terapianbefalingen vil derfor i noen tilfeller fravike det som er angitt i godkjent preparatomtale. Der en høyere dosering er nødvendig, og benyttes til matproduserende hest, må tilbakeholdelsestiden økes forholdsmessig. Ved administrasjon av antibakte­rielle midler bør hestens vekt bestemmes så nøyaktig som mulig og det bør doseres etter mg/kg kroppsvekt uansett om dosen også er angitt i volum (ml) injeksjonsvæske.

Varighet av behandling

      • Varigheten av behandling med antibakterielle midler vil ofte basere seg på en anbefalt varighet angitt i preparatomtalen, men veterinærens kliniske skjønn og eventuelle kunnskap om den aktuelle pasienten må spille en viktig rolle. Tidlig antibakteriell behandling av en bakterieinfeksjon er vanligvis viktig for å kunne redusere behandlingsvarigheten.

Viktige faktorer

        • Smittepress
        • Miljø   
        • Immunstatus
        • Hvor langt ut i et sykdomsforløp behandling igangsettes

Smalspektret/bredspektret effekt

    • Smalspektrede midler vil påvirke dyrets normalflora i mindre grad enn bredspektrede antibakterielle midler og er derfor å foretrekke.

Bakteriologi og diagnostikk

Korrekt diagnose er grunnlaget for vellykket behandling. Ved bakterieinfeksjoner kreves laboratorieundersøkelse for identifisering og resistensundersøkelse av agens. Prøver tas med standardisert teknikk for å hindre forurensingsflora. For de fleste formål er det greit å ta prøve med bomullspinne som settes på standard transportmedium. Større prøvemengder sendes på støtsikre plastbeger med skrulokk, og væsker kan vanligvis sendes på blodprøveglass uten tilsetning. Prøvene bør oppbevares kjølig og frostfritt fram til innsending. Prøvetaking bør gjøres før igangsetting av antibakteriell behandling. Etter påbegynt antibiotikabehandling kan prøvetaking for dyrkingsundersøkelser ha begrenset verdi. Det gjelder også når infeksjonsbakteriene er resistente mot det antibakterielle midlet som er brukt. Selv om resistente bakterier kan overleve en antibiotikabehandling in vivo, kan de i mange tilfelle være svekket i en slik grad at de ikke vil kunne påvises in vitro. Prøvetaking etter påbegynt antibakteriell behandling bør likevel gjennomføres dersom innledende behandling ikke har hatt ønsket effekt. Anamnesen bør inneholde kortfattede opplysninger om art, alder, kjønn, symptomer, antall syke dyr og gjerne en tentativ diagnose. Er det flere syke dyr, vil flere prøver øke muligheten for en korrekt diagnose. Kvaliteten på analyseresultatet er direkte avhengig av kvaliteten på prøvematerialet. Laboratorier med kvalitetssikringssystemer bør foretrekkes.

Et negativt bakteriefunn betyr bare at bakterier ikke er funnet i prøvematerialet. Selv om det svekker en mistanke, er det ingen garanti for at den mistenkte bakterien ikke har vært til stede.

Bakteriefunn i seg selv er ikke alltid ensbetydende med korrekt diagnose. Det gjelder særlig når de generelle dyrkingsmetodene er benyttet. Videre bør en være klar over at noen laboratorier vil rapportere alt de identifiserer av bakterier og overlate hele den veterinærmedisinske tolkningen av resultatet til rekvirenten, mens andre laboratorier vurderer funnene sine og bare rapporterer bakterier med mulig klinisk betydning. Behandlende veterinær har alltid best forutsetning for å tolke laboratorieresultatene på grunnlag av nær kjennskap til pasienten. Ved uventede funn kan det være fornuftig å ta kontakt med laboratoriet for å diskutere resultatene.

Resistensbestemmelse

Testing for resistens kan være av stor verdi for å forutsi eventuell manglende klinisk effekt av ett eller flere antibakterielle midler. Det er av stor betydning at resistensbestemmelsene er standardisert og utføres av laboratorier som benytter kvali­tetssikrede metoder. Den vanligst brukte metoden for resistensbestemmelse ved klinisk-mikrobiologiske laboratorier er agardiffusjonsmetoden. Ved denne metoden benyttes en tablett (eller filterpapirlapp) med et depot av et antibiotikum. Tabletten legges på en agarskål inokulert med en bakteriestamme og så diffunderer antibiotikumet i tabletten ut i agarmediet og etablerer en gradient av antibiotika i agaren. Hvis mikroben er følsom for testsubstansen, vil man få en sone rundt tabletten der bakteriestammen ikke vokser. Størrelsen på hemningssonen (i mm) vil være et uttrykk for stammens følsomhet overfor medikamentet i tabletten.

Bakteriens følsomhet overfor et spesifikt antibiotikum kan også uttrykkes som en MIC-verdi (Minimum Inhibitory Concentration) angitt som mg/l. Dette er den laveste konsentrasjonen av antibiotikumet som er hemmende for bakteriestammen. Det er en rimelig god korrelasjon mellom en bakteriestammes MIC og diameteren av hemmingssonen.

Gjennom resistensbestemmelse i laboratoriet klassifiseres bakterier i tre følsomhetskategorier: som sensitive (følsomme), intermediært (moderat) følsomme eller resistente (S-I-R-systemet) overfor ulike antibiotika. Kategoriene S-I-R er relative begreper som må tolkes i en klinisk sammenheng (f.eks. farmakologiske forhold, infeksjonssted og pasientens immunforsvar). Grenseverdier for følsomhetskategoriene er definert av forskjellige referansegrupper f.eks. Nordic Committee on Antimicrobial Susceptibility Testing, (NordicAST), The European Committee of Antimicrobial Susceptibility Testing (EUCAST) i EU, og Clinical and Laboratory Standards Institute (CLSI) i USA.

  • En mikrobe er definert som S (følsom) for et antibiotikum når det er stor sannsynlighet for terapeutisk effekt.
  • En mikrobe er definert som I (intermediært følsom) for et antibiotikum når den terapeutiske effekten er usikker. Dette betyr ikke nødvendigvis at behandlingen ikke vil kunne gi klinisk effekt, og usikkerheten kan oppveies ved at antibiotikumet kan konsentreres på infeksjonsstedet eller ved at man gir en høyere dosering av antibiotikumet.
  • En mikrobe defineres som R (resistent) mot et antibiotikum når det er liten sjanse for terapeutisk effekt.

Resistensutvikling

Bakterier er fra naturens side svært tilpasningsdyktige og har mange ulike mekanismer både for å forandre sitt eget DNA og for å utveksle genetisk materiale seg imellom. Mutasjoner i bakterienes DNA oppstår hyppig og nedarves til neste generasjon av bakterier (vertikal overføring av egenskaper). I tillegg overfører bakterier DNA seg imellom ved hjelp av genetiske elementer som plasmider, transposoner, integroner og genkassetter (horisontal overføring av egenskaper). Resistensgener spres dermed hyppig både vertikalt og horisontalt innenfor bakteriearten, og horisontalt mellom ulike bakteriearter. De avgjørende faktorer for resistensutvikling er seleksjon av resistente bakterier som følge av antibiotikabruk og spredning av resistente bakteriekloner. Ved bruk av antibiotika vil bakterier med en resistensmekanisme mot det aktuelle antibiotikum ha en betydelig større overlevelsesevne og dermed utkonkurrere mikrober som ikke har disse egenskapene. Spredningen av resistente bakteriekloner kan deretter foregå både mellom individer av samme dyreart, mellom ulike dyrearter og fra dyr til menneske. Forebyggelse og bekjempelse av antibiotikaresistens tar utgangspunkt i å unngå unødvendig antibiotikabruk og hindre smittespredning.

Generelt gir høyt forbruk av antibakterielle midler en rask resistensutvikling, ikke bare hos målbakterien, men også hos andre bakterier som er tilstede i pasientens normalflora. Resistensspørsmålet må derfor vurderes i en større sammenheng enn for spesifikke patogener innen veterinærmedisinen. Miljøbakterier og ikke-patogene kommensaler kan spille en viktig rolle som reservoarer for resistensgener som kan overføres til patogene organismer.

Ulike antibakterielle midler er forskjellige med hensyn til risiko for resistensutvikling, dynamikk i spredningen og persistens i populasjonen. Smalspektrede antibiotika virker på bare noen få bakteriearter. Bredspektrede antibakterielle midler fører derimot til et sterkere seleksjonspress hvor et større antall bakteriearter påvirkes, slik at faren for resistensutvikling øker hos flere bakteriearter. Antibakterielle midler som tetrasykliner og fluorokinoloner, som både er bredspektrede og i tillegg veldig persistente i miljøet, vil kunne selektere for resistens hos mange flere bakteriearter (inkludert ikke-patogene bakterier i for eksempel normalflora) enn smalspektrede midler. Både bredspektrede og smalspektrede (for eksempel penicillin) antibiotika vil som oftest bidra til å øke hastigheten i spredningen av resistensgener horisontalt mellom ulike bakterier.

Spesielt alvorlige resistensformer

Tiltak for å hindre spredning av alvorlige resistensformer, blant annet ved restriktiv og riktig bruk av antibakterielle midler, er viktig for å opprettholde den gunstige resistenssituasjonen vi har hos dyr i Norge.

Spesielt alvorlige resistensformer som meticillinresistente Staphylococcus aureus (MRSA) og multiresistente gram-ne­gative stavbakterier er et økende globalt problem. MRSA er en særlig uønsket resistent mikrobe, siden S. aureus er et viktig patogen og meticillin-resistente varianter er motstandsdyktige mot alle betalak­tam-antibiotika (penicilliner, cefalosporiner, monobaktamer og karbapenemer).

MRSA hos mennesker har vært meldepliktig i Norge siden 1995, og et viktig mål i det smitteforebyggende arbeidet på humansiden er å hindre introduksjon av MRSA til helseinstitusjoner. MRSA er isolert noen fåtalls ganger fra hest i Norge, men det kan ikke utelukkes at forekomsten kan øke fremover grunnet økning av MRSA hos mennesker i Norge samt fremvekst av spesielle dyre-/hestetilpassede varianter internasjonalt. Dyre-assosiert MRSA (også kalt LA-MRSA) har fått global utbredelse det siste tiåret og forekommer særlig hos svin. Norge har en kontrollstrategi for å forhindre at denne mikroben etablerer seg i svinepopulasjonen, og foreløpig har denne strategien vært vellykket. LA-MRSA har zoonotisk potensiale og smitte til mennesker og andre dyreslag forekommer. Det er særlig personer med tett kontakt med dyr som anses som risikopersoner for smitte. Flere studier har rapportert forekomst av LA-MRSA hos hest, og nylig er også en hestetilpasset subvariant av LA-MRSA beskrevet fra flere land i Europa.

Multiresistente gram-negative stavbakterier, særlig varianter som produserer ekstendert spektrum-betalaktamase (ESBL), er en annen alvorlig resistensform. De bredspektrede betalaktamasene bryter ned penicilliner, cefalosporiner og eventuelt også karbapenemer. Karbapenemresistens hos Enterobacteriaceae, Pseudomonas spp. og Acinetobacter baumannii representerer alvorlige resistensformer som er meldepliktig ved funn hos mennesker i Norge. Karbapenemresistens er uvanlig hos bakterier fra dyr i Europa og er hittil ikke påvist fra dyr i Norge. Genene som ligger til grunn for cefalosporin- og karbapenemresistens er ofte koblet sammen med gener som gir resistens mot andre antibakterielle midler. Dette medfører reduserte terapimuligheter samt økt risiko for ko-seleksjon ved eksponering for antibakterielle midler. Resistensgenene er ofte lokalisert på mobile genetiske elementer som plasmider og/eller transposoner, noe som muliggjør videre spredning av resistensgenene til andre bakterieceller i populasjonen.

Hos hest er infeksjoner med Streptococcus equi subsp. zooepidemicus vanlig. Penicillin G er førstevalg ved behandling av slike infeksjoner. Resistens mot penicillin er sjelden eller aldri rapportert hos Streptococcus equi subsp. zooepidemicus eller hos kverkebakterien (Streptococcus equi subsp. equi).    

Informasjon, råd og tiltak ved påvisning av bakterier med alvorlige resistensformer finnes på Veterinærinstituttets hjemmesider.

Tilgang på antibakterielle midler

Vi får i økende grad legemidler inn på det norske markedet via felleseuropeiske godkjenningsprosedyrer. For legemidler som blir godkjent i disse prosedyrene, må alle deltakerlandene komme til enighet om en felles preparatomtale. Det vil variere i hvor stor grad Norge får gjennomslag for innspill basert på vår behandlingstradisjon og resistenssituasjon. Norge kan ikke velge å stå utenfor disse prosedyrene, og alle land må være fleksible for å komme fram til en felles europeisk preparatomtale. Hvis man ikke kommer til enighet, bestemmer flertallet. Dette medfører at det kommer antibakterielle midler på det norske markedet med en preparatomtale som i liten grad tar hensyn til norsk resistenssituasjon og behandlingstradisjon. 

Disse legemidlene kan ha et svært snevert terapeutisk bruksområde under norske forhold. Med økt antall legemidler/virkestoffer å velge mellom er det viktig at veterinæren legger en kritisk nytte/risikovurdering til grunn ved valg av antibakterielt middel i hvert enkelt tilfelle. Legemidlenes potensiale for å fremkalle resistens, og konsekvensene av en situasjon med økt resistens mot den aktuelle substansen, må stå sentralt i denne vurderingen.

Valg av legemiddel - "kaskaden"

Det er få legemidler markedsført til hest i Norge og veterinæren må derfor i mange tilfeller benytte/forskrive legemidler etter den såkalte «kaskaden». Denne er implementert i forskrift om bruk av legemidler til dyr (§ 4) og formålet er å unngå unødig lidelse hos dyr og sikre at legemidler med best mulig dokumentasjon benyttes i hvert enkelt tilfelle.

Kaskaden (§4) sier: Førstevalg er legemidler som er godkjent for den aktuelle dyrearten og den aktuelle indikasjonen.

Hvis et slikt legemiddel ikke finnes kan det brukes:

  1. Legemidler som er godkjent i Norge for bruk på andre dyrearter eller til samme dyreart, men til en annen indikasjon.
  2. Dersom det ikke finnes et legemiddel som nevnt i bokstav a, kan det brukes legemidler
    • som er godkjent i Norge for bruk til mennesker, eller
    • som er godkjent i et annet EØS-land for bruk til samme dyreart eller andre dyrearter og ved samme indikasjon eller andre indikasjoner.
  3. Dersom det ikke finnes et legemiddel som nevnt i bokstavene a eller b, kan det brukes et apotekfremstilt legemiddel. 

Mattrygghet

Generelt om hest som matproduserende dyr

Dyr av hestefamilien defineres som matproduserende så lenge det ikke er erklært at dyret ikke skal brukes til matproduksjon, jf. forskrift 28. april 2010 nr. 631 om identifikasjon av dyr av hestefamilien.

Det er et tilleggskrav til legemidler som skal brukes til matproduserende dyr at de aktive stoffene skal være MRL-vurdert og oppført i listen over tillatte stoffer (Tabell 1) i forskrift om grenseverdier for legemiddelrester i næringsmidler fra dyr (grenseverdiforskriften).

Legemidler som ikke er godkjent i Norge, og som brukes til matproduserende dyr etter «kaskaden» § 4 b) ii (etter søknad om godkjenningsfritak), skal være godkjent i et annet EØS-land for bruk til minst én matproduserende dyreart.

Tilbakeholdelsestider

Hvis det brukes veterinærpreparater fra et EØS-land og det er angitt tilbakeholdelsestid for hest på pakningen/pakningsvedlegget, kan denne tilbakeholdelsestiden brukes også i Norge.  Det er en god regel å notere i journalen hvilket land den godkjente pakningen kommer fra, siden det kan være ulike tilbakeholdelsestider i forskjellige land.

For andre legemidler som inneholder MRL-vurderte substanser og som er tillatt brukt til matproduserende hest i henhold til kaskaden (veterinær- og humanpreparater godkjent i Norge eller veterinærpreparater godkjent i EØS-land til andre matproduserende dyr), fastsettes en tilbakeholdelsestid som skal være minst 28 døgn for slakt. Hvis det på pakningen er angitt tilbakeholdelsestid > 28 døgn for andre dyrearter, må tilbakeholdelsestiden for hest settes enda lengre enn denne for å ta høyde for at utskillelsen hos hest kan ta lenger tid. I disse tilfellene anbefales det å ta utgangspunkt i den lengste godkjente tilbakeholdelsestiden på pakningen og legge til en sikkerhetsmargin.

All behandling av hest med legemidler, gjennom hele hestens liv, skal føres i hestens helsekort. Legemidlets tilbakeholdelsestid skal også føres her.

Hestelisten

Hest står i en særstilling sammenlignet med andre matproduserende dyrearter siden de fleste hester ikke primært holdes for matproduksjon. For dyr av hesteslekten er det derfor utarbeidet en liste over essensielle substanser (i tillegg til substansene angitt i grenseverdiforskriften) som kan brukes til behandling av dyr av hestefamilien uten at dyrene må tas ut av matkjeden. De aktuelle substansene anses å gi ytterligere kliniske fordeler sammenlignet med andre behandlingsalternativer som er tilgjengelige for disse dyrene. Listen ligger som vedlegg til forskrift om bruk av legemidler til dyr og kalles gjerne hestelisten. Det er imidlertid få antibakterielle legemidler som er oppført på hestelisten.

Tilbakeholdelsestiden etter bruk av legemidler på hestelisten skal settes til seks måneder. Når det benyttes legemidler som er oppført på hestelisten, skal behandlende veterinær føre dette inn i hestens pass.

Hester tatt ut av matkjeden

Når en veterinær behandler en hest med legemidler som det ikke er lov å bruke til matproduserende hest, skal hesten tas permanent ut av matkjeden. Dette skal skrives inn i hestens pass og rapporteres til passutstedende organ innen 14 dager. Veterinæren skal alltid avklare en slik behandling med eieren på forhånd.

Rapportering til VetReg

All bruk av legemidler til hest skal rapporteres til Veterinært Legemiddelregister (VetReg), uansett om hesten er i eller utenfor matkjeden. VetReg skal gi en oversikt over forbruk av legemidler til alle matproduserende dyr og alle hester. Da vil man på sikt kunne se trender og kunne følge opp bruk som systematisk avviker fra retningslinjene gitt i terapianbefalingene.

Journalføring

I det innledende kapitlet i terapianbefalingen angis det generelle prinsipper for bruk av antibiotika. Bruk som avviker fra disse generelle prinsippene, bør kunne begrunnes faglig. Begrunnelsen bør fremgå av veterinærens journal.  Kravene til journalføring følger av dyrehelsepersonelloven og forskrift om journal for helsepersonell. Mattilsynet har også utarbeidet en veileder til journalforskriften.

Forbruk av antibakterielle midler til hest

GruppeVirkestoffMengde innrapportert (g)Totalt gruppe (g)Totalt gruppe (kg)
TetrasyklinerDoksysyklin339N/AN/A 
TetrasyklinerOksytetrasyklin232826672,7
Beta-laktamerAmoksicillin113N/AN/A 
Beta-laktamer Bensylpenicillinnatrium4098 N/AN/A 
Beta-laktamerFenoksymetylpenicillin71 N/AN/A 
Beta-laktamerBenzylpenicillinprokain71 03175 31375,3
Sulfonamider og trimetoprimSulfadiazin76 1618 N/AN/A 
Sulfonamider og trimetoprimSulfadoksin644976 8067768,1
Sulfonamider og trimetoprimTrimetoprim154 50615 4506154,5
MakroliderErytromycin1901900,2
AminoglykosiderGentamicin997 N/AN/A 
Aminoglykosider Dihydrostreptocillin212231193,1
KinolonerEnrofloksacin3373370,3
Totalt  -100 41991004,2

Tabellen viser innrapportert bruk av antibakterielle midler til hest til VetReg for 2016.

Det er kun to antibakterielle preparater som er markedsført bare til hest i Norge, Norodine oralpasta og Equibactin oralpasta, begge med innhold av trimetoprim og sulfadiazin.
For å vurdere graden av innrapportering til VetReg, ble antall tuber av disse to preparatene som var innrapportert til VetReg sammenlignet med salgstallene fra grossistene. Denne sammenligningen viste en innrapporteringsgrad på 33,5 % for det ene preparatet og 68,9 % for det andre. For et gentamicinholdig injeksjonspreparat som tas inn på spesielt godkjenningsfritak til bruk på hest, var også innrapporteringsgraden lav. Hvis en sammenligner antall ml innrapportert brukt av dette preparatet med antall ml som er rapportert solgt, ligger innrapporteringsgraden på bare 7,8 %.

Dette viser at det er en underrapportering av mengden antibakterielle midler som brukes til hest. Underrapporteringsgraden varierer fra preparat til preparat. Vi kan derfor ikke si at vi har noen god kvantitativ oversikt over bruk av antibakterielle midler til hest i Norge.

Publisert: 03.06.2019

​Fant du det du lette etter?